Vi bygger nytt museum
English version of this page

Sheteligs slede er på plass

Nå er slede nummer to trygt i monter i det nye Vikingtidsmuseet. Flyttingen tok to dager og krever millimeterpresisjon og eget antrekk.

Mann inspiserer en slede fra vikingtiden.

Et dyktig team med David Hauer, ansvarlig konservator for flytteprosjektet, i spissen har sørget for nok et vellykket flytteprosjekt. Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty/Vikingtidsmuseet, Universitetet i Oslo.

Av de tre sledene fra Osebergfunnet er Sheteligs slede den best bevarte og mest stabile. Likevel var flyttingen en krevende operasjon. Sleden er ekstremt skjør etter en alunbehandling på begynnelsen av 1900-tallet, som har gjort treverket sprøtt som kjeks.

Transporten den letteste delen

Sleden ble flyttet 91 meter fra sikringsrommet den har stått i under byggingen av nytt museum, gjennom den gamle Osebergsalen og den tidligere gjenstandsfløyen, før den ble plassert i en ny sofistikert monter. Farten: 25 centimeter i minuttet.

Ifølge ansvarlig konservator David Hauer var selve transportetappen den enkleste delen av operasjonen.

– Det mest krevende er å flytte sleden fra den ene innretningen til den andre. Vi gjør tre flytt underveis: fra lagringsplattformen, inn i senkeriggen, over på transportriggen og til sideforflytningsriggen, forklarer Hauer.

115 kilo slede – 825 kilo stålplate

Sheteligs slede veier i dag 115 kilo, og er montert på treplater fra rekonstruksjonen av sledene mellom 1906–1910.

– I det nye museet skal den stå på nye sokkelplater i stål som ligger under de gamle treplatene. Stålplaten er 35 millimeter tykk og veier 825 kilo, forklarer Hauer.

Sleden ble transportert på denne stålplaten, som er stiv og tung for å dempe vibrasjoner fra gulvet. Det gjør flyttingen utfordrende.

– Til sammen flytter vi 940 kilo gjennom museet. Og når sleden skal inn i monteren krever det svært høy presisjon på mindre enn millimeternivå. Stålplaten gjør det til en stiv og krevende konstruksjon, forklarer Hauer.

Egne antrekk

For å redusere risikoen under flyttingen har teamet dispensasjon fra reglene om vanlig sikkerhetsutstyr.

– Vi som jobber helt tett på sleden bruker ikke vernesko og hjelm, fordi vi ikke kan risikere å sparke borti eller skalle i konstruksjonene vi løfter eller flytter i. Vi som er tettest på bruker heller ikke refleksvest, for å unngå å hekte oss fast i noe. Vi er så myke vi kan, sier Hauer.

Sikkerhetsnett

Sledene er så skjøre, at dersom noe faller av underveis, vil bitene knuses. Før flyttingen ble det derfor satt tynne sikkerhetsnett over sleden for å fange opp eventuelle fragmenter.

– Nettene er sydd fast på karmene. Når sleden er på plass i monteren sjekker vi nettene for fragmenter. Så klipper vi opp stingene, tar av nettene, og rengjør sleden. Da bruker vi en liten museumsstøvsuger med en veldig myk naturbørste og gasbind foran.

Oppkalt etter arkeolog

Sheteligs slede er oppkalt etter arkeolog Haakon Shetelig, som sammen med Gabriel Gustafson ledet utgravningen av Osebergskipet i 1903–1904. Sleden er én av tre praktfulle sleder som ble funnet i skipet – alle med unike detaljer, men med samme imponerende håndverk.

Sledene ble lagt i graven sammen med to kvinner som døde sensommeren år 834. De ble gravd ut igjen over 1200 år senere – og er i dag verdens eneste bevarte vikingsleder.

Nå er Sheteligs slede endelig på plass i sitt nye hjem, klar til å vises fram for publikum i årene som kommer – beskyttet mot vibrasjoner, støv og belastninger.

Flytteprosjektet ledes av Statsbygg, og involverer kompetanse fra mange ulike fagmiljøer. Museets konservatorer har ansvaret for at gjenstandene tåler flyttingen og er svært tett på under alle delene av flyttingen.

Les også:

Publisert 17. apr. 2026 20:31 - Sist endret 30. sep. 2026 20:12