Osebergskipet er i hovedsak laget av eik. Et mindre antall andre gjenstander var også laget av eik, samt furu, barlind og ask. Alle disse kunne tørkes langsomt. Mange gjenstander var imidlertid laget av andre treslag, og var så nedbrutt at de måtte behandles med alunsalt før de kunne tørkes.
Alunbehandling
Konservering med alunsalt hadde blitt benyttet ved Nationalmuseet i Danmark siden 1860-tallet. Professor Gabriel Gustafson, museumsdirektør og leder for utgravningen av Osebergskipet, vurderte dette til å være den beste metoden for de mest nedbrutte gjenstandene av tre.
Han oppdaget snart en vesentlig ulempe: Behandlingen gjorde detaljene i de fineste utskjæringene mindre tydelige. Han hadde behandlet én av dyrehodestolpene og var veldig misfornøyd med resultatet.
Konserveringen av de seks gjenstandene med de fineste utskjæringene – de fire resterende dyrehodene og to slededrag – måtte utsettes til bedre metoder var utviklet.
Utstilt i vann
Gjennombruddet skulle ikke komme før på 1950-tallet. I mellomtiden måtte gjenstandene til enhver tid holdes gjennomvåte. Gustafson hadde regnet med at det ville ta tid før en god behandlingsmetode var utviklet, men han ønsket likevel å stille ut de vakre gjenstandene. Så da Oseberg-utstillingen åpnet på Historisk museum i 1912, ble dyrehodene plassert i spesialdesignede akvarier.
Men dette var ikke uproblematisk. Over tid blomstret alger i karene og vannet ble uklart. Stadig etterfylling av akvariene var nødvendig, og under 2. verdenskrig ble dette en stor utfordring. Museumsgjenstandene ble pakket ned og lagret på et trygt sted, men en av vanntankene sprang lekk. Resultatet: Den ene dyrehodestolpen ble fullstendig ødelagt.
Testet ulike kjemikalier
For å opprettholde god kvalitet på vannet i akvariene, ble en rekke kjemikalier testet, også farlige stoffer som kvikksølv og formaldehyd.
Dette vet vi fordi museets arkiver har bevart Gustafsons notater til et foredrag han holdt for kjemikergruppen ved Polyteknisk forening i 1913.
Professor Gustafson visste hvor skjøre disse funnene var, og sørget for at disse seks gjenstandene ble bevart på en annen måte. Bare to år etter utgravningen ga han treskjæreren Jørgen Eriksen i oppdrag å lage kopier av stolpene.
Flere treskjærere etterfulgte Eriksen og laget mange kopier av tingene fra Osebergfunnet. I dag fungerer disse verdifulle gjenstandene som sikkerhetskopier, og de brukes i utstillinger og til utlån for å vise fram vikingtidens utsøkte treskjærerkunst.
Avgjørelsen om å avvente nye metoder var en eksepsjonelt god vurdering. Det samme var beslutningen om å få laget kopier av hodene, selv om det var en kostbar løsning
– konservator Susan Braovac, forsker i prosjektet Saving Oseberg
Endelig konservert
Et halvt århundre etter utgravningen fikk kjemiker og konservator Annemor Rosenqvist oppgaven og utfordringen med å konservere de resterende fem objektene.
Behandlingen av de fem gjenstandene ble fullført i tide til åpningen av gjenstandsfløyen i Vikingskipshuset i 1957. Rosenqvist erstattet vannet med t-butanol, før den deretter ble fjernet igjen under vakuumtørking.
Utfordringen var at når t-butanolen ble fjernet, var det ingenting igjen til å støtte opp treverket.
Men stoffet ble ikke absorbert av treverket, det ble derimot værende på overflaten og styrket ikke treet innenfra. Som følge av dette er gjenstandene nå svært skjøre og lette.
Trygt bevart for framtiden
Konservator Rosenqvist hadde beregnet den opprinnelige vekten da dyrehodestolpene var nye, til å være mellom to og tre kg. Etter å ha vært begravet i nærmere 1100 år og etter konserveringen, veier de i dag under én kg hver.
Og hva med det ødelagte dyrehodet?
I hovedsak tilbringer det nå tiden i en eske i museets magasiner. Men til tross for at det er helt ødelagt, så er det fortsatt en viktig gjenstand for konserveringsforskningen. På 1950-tallet ble stykker av det brukt til å teste overflatebehandlinger. I Saving Oseberg-prosjektet ble prøver tatt ut til avanserte analyser for å kunne sammenliknes med prøver av veldig nedbrutt alunkonservert tre.
Hvordan løste Rosenqvist konserveringen?
Ved Nationalmuseet i København hadde banebrytende forskning på en metode med vakuum gitt nytt håp for behandlingen av sterkt nedbrutt treverk.
Denne metoden var langt mer skånsom enn vanlig lufttørking, ettersom stoffer nå kunne fjernes direkte som gass fra en frossen eller fast tilstand.
Dermed kunne man unngå væskefasen, som kan forårsake uopprettelig skade. Ødeleggelsen av dyrehodestolpen på 1940-tallet var et bevis på dette.
For de fem gjenværende gjenstandene ble vannet erstattet med et annet stoff, tertiær butanol (t-butanol). Det er et alkohol som er fast når temperaturen er under 25,5 °C.
Da stoffet hadde erstattet alt vannet i gjenstandene, ble det fjernet fra den «frosne» tilstanden i frysetørkeren. Slik ble gjenstandenes form bevart, samtidig som de fine detaljene i utskjæringene var sikret.
I dag kan frysetørring gå atskillig lavere i temperatur og trykk enn tidligere, noe som betyr at vi nå faktisk kan fryse også vannbaserte blandinger. Polyethyleneglykol (PEG) er det vanligste kjemikalet for å erstatte det meste av vannet i treverk. PEG er ikke giftig eller brannfarlig og dermed mye tryggere enn t-butanol. Ikke minst så forblir PEG i treverket og gir støtte også etter tørkingen.
