Dynnasteinen fra midten 1000-tallet av er helt spesiell.
Motivene er klart kristne, men skikken med å reise runesteiner har dype røtter i førkristen tid.
Jesusbarnet
Mens vi finner runene langs den ene kantsiden av steinen, er det på den ene bredsiden risset inn motiver som vi kjenner igjen fra juleevangeliet i Det nye testamentet i Bibelen. Motivet er de tre vise menn som følger Betlehemstjernen frem til Maria og overrekker henne gaver. Den lille figuren på toppen av steinen kan enten tolkes som det nyfødte Jesusbarnet eller en engel.
Norge ble kristnet over et langt tidsrom fra ca 850 til et stykke inn i den norske høymiddelalderen. Mange steder levde gammel og ny tro og tradisjon side om side i lang tid. Dynnasteinen er et tydelig vitnesbyrd om denne overgangen fra hedendom til kristendom i Norge.
Hendigste mø på Hadeland
Steinen er funnet på gården Nordre Dynna på Gran, Hadeland i Innlandet. Ofte er runetekstene minneord over en avdød, og slik er det også her. At det er en kvinne som har reist steinen til minne om en annen kvinne, sin datter, er også med på å gjøre steinen spesiell.
Runeinnskriften som løper oppover langs kantsiden lyder:
Gunnvor, Trydriksdatter, gjorde en bro etter Astrid, sin datter. Hun var den hendigste møy på Hadeland.
Det er lett å forestille seg at Gunnvor tilhørte en av de første generasjonene kristne i det som skulle bli Norge. Astrid ble kanskje gravlagt på den kristne kirkegården, men steinen som ble reist til minne om henne, stod hjemme, nær den gamle gravhaugen på gården.
Dette viser også at kvinner spilte en aktiv og synlig rolle i den tidlige kristningen av Norge.
Hva betyr det å “gjøre bro”?
Vi har få belegg i Norge, men henvisningen til brobygging i runeinnskriften er ganske vanlig på svenske runesteiner fra denne perioden. Å «gjøre en bro» kan ha både en praktisk og en symbolsk betydning i kristen tro: På samme måte som en virkelig bro gjør en reise lettere, kan en symbolsk bro gjøre det lettere for sjelen å reise fra denne verden til den neste.
Den symbolske og mytologiske betydningen av en bro var allerede kjent i norrøn religion, der en bro bandt de levendes verden sammen med de dødes verden – Hel.
Dynnasteinen viser til tre generasjoner: Bestefaren Trydrik, moren Gunnvor og datteren Astrid. På den måten skaper steinen også en metaforisk bro mellom generasjonene. En plassering ved den gamle gravhaugen på gården er også med på å bygge bro mellom Astrid og slekten, og den gamle og den nye tiden.
Skadet
Steinen er laget av ringerikssandstein, og veier rundt 400 kilo.
Toppen er skadet, og overflaten er preget av hull og flere andre merker. Noen har til og med risset inn initialene sine og årstallet 1875 på et av motivene på fremsiden.
Visste du at:
Skikken med å risse runer strekker seg tilbake til begynnelsen av vår tidsregning og var vanlig utover senmiddelalderen?
Museet har et titalls runesteiner fra vikingtiden? Sju av dem stilles ut på Vikingtidsmuseet.
På baksiden av steinen er det blitt en liten grop eller nedsenkning. Den stammer trolig fra da steinen lå veltet ned i terrenget, og kuene slikket i seg så mye av det naturlige saltet i steinen at de laget denne gropen.
Første gang Dynnasteinen er omtalt i trykk, er i det store runeverket til Ole Worm fra 1643. Det finnes også en fargelagt tegning med en kort beskrivelse fra 1627 av Peder Alfssøn, som nå befinner seg i Den Arnamagnæanske Håndskriftsamling, København.
På 1700-tallet stod steinen på gårdsplassen på Dynna. Sommeren 1879 sørget daværende lege i Gran for at den havnet i museets samling.
Siden da har steinen vært utstilt flere ganger på Historisk museum, men nå får det ekstraordinære minnesmerket fast plass på Vikingtidsmuseet.
