Det er 1904. Sledene er knust i opp mot 1000 biter hver. Å konservere og rekonstruere sledene er egentlig en umulig oppgave. Heldigvis blir det gjort likevel.
Da Osebergskipet ble gravd ut i 1904, viste det seg at det var den rikeste graven fra vikingtiden som noen gang var funnet. I kaoset av treverk, stein, leire, dyreskjeletter og hundrevis av andre gjenstander, lå det også tre knuste praktsleder.Sledene er knust i opp mot 1000 biter hver. Å konservere og rekonstruere sledene er egentlig en umulig oppgave. Heldigvis blir det gjort likevel.Bitene blir lagt i vann så de ikke skal tørke, deretter blir de kokt i alunsalt, tørket, satt inn med linolje og deretter puslet sammen ved hjelp av stifter, skruer, metallbeslag, lim, og støttematerialer i tre og stål.Senere viser det seg at alunbehandlingen er svært skadelig for treverket. Men det vi også vet, er at hvis ikke konservatorene hadde gitt dem denne behandlingen, så ville sledene ikke overlevd til dag.Da sledene er ferdig konservert i 1911, får de hedersplass i Osebergsalen i 2. etasje på Historisk museum.Utstillingen åpner i 1912, og sammen med mange av de andre, flotte gjenstandene fra Oseberggraven, står de her til glede for publikum i 27 år.Men så bryter det ut krig i Europa. Heldigvis er Anton Brøgger, daværende leder for Oldsakssamlingen, en snarrådig fyr. Han beslutter evakuering av hele Osebergsamlingen allerede i 1939 - og sledene havner i kjelleren på Historisk museum. Han skriver i notatene sine at det var en vellykket flytting.Museets ansatte gjør sitt beste for å passe på sledene, selv om klimaet i kjelleren ikke er optimalt. De overvåker luftfuktigheten med hygrometer, tørker opp etter regnskyll og setter inn bøtter med vann for å øke fuktigheten i rommet når det er for tørt.Men selv ikke i kjelleren er sledene trygge for krigens ødeleggelser. Både etter bombingen av Victoria terrasse i 1942 og 1944 og ulykken på Filipstadkaia i 1943 rapporterer konservatorene om skader på sledene. Nå begynner det å haste med å finne et mer permanent hjem til sledene. Likevel skal det bli mange flere år i kjelleren før sledene kommer seg til Vikingskipshuset på Bygdøy.Osebergskipet fikk sitt eget museumsbygg på Bygdøy allerede i 1926. I 1932 flytter Gokstad- og Tuneskipet inn. Den fjerde fløyen som skal huse sledene og alle de mindre gjenstandene fra Osebergfunnet blir ferdig først i 1957.Men vil sledene tåle flyttingen til Bygdøy? Museumsdirektør Anton Brøgger er bekymret. «Disse kan bare flyttes en eneste gang» skriver han.Det er konservator Anna Rosenqvist som får ansvaret for nypreparering og flytting. Såpe og vann blir brukt for å vaske vekk salt fra alunbehandlingen tidlig på 1900-tallet. Sledene blir renset med etanol, sprekker blir sparklet og skadene fra eksplosjonene under krigen reparert. Deretter blir sledene satt inn med et solid lag med tykk lakk for å styrke dem, og for å være sikre på at de tåler reisen til sitt nye hjem.Rosenqvist er klar over at flyttingen til Bygdøy vil være en hard påkjenning for sledene. Hun skriver i notatene sine at hun vet det kommer til å gå minst en generasjon før noen kommer til å gjøre noe med sledene neste gang, så hun er opptatt av å gjøre en god jobb.I januar 1957 er sledene klare for flytting. Det er Schies Transportkompani som får det krevende oppdraget. Bilen er lastet med en blyplate som veier et tonn, så ikke sledene skal utsettes for rystelser. I 12 km/h, med politieskorte, fraktes sledene fra Historisk museum i Oslo sentrum, til Vikingskipshuset på Bygdøy.Transporten er vellykket, og sledene har ankommet sitt nye hjem. De mellomlagres i den nye vestibylen på Vikingskipshuset, før de plasseres på solide, plassbygde sokler. Slammerker på gulvet viser at soklene ble skutt ned i betongen for å sikre at sledene står helt stødig. Når utstillingen åpner i begynnelsen av april samme år, er det gått nesten 20 år siden de sist ble vist for publikum. I årene fremover står sledene til glede for publikum sammen med vogna og andre gjenstander fra Oseberg-funnet, og det er lite som tilsier at de ikke har det bra.Men 13. august 1980 skjer det som ikke skal skje. Når de ansatte på museet kommer på jobb denne morgenen, ser de at en stor bit av fjerde slede har falt av i løpet av natten. Dette får alarmen til å gå, og i løpet av 2000-tallet får sledene nye støtter og nye montre.
Med fare for full kollaps
Omfattende undersøkelser iverksettes i 2015, og resultatene er dypt bekymringsfulle. Sledene er sprø som kjeks og står i fare for å kollapse. Metallet som ble brukt for å montere bitene sammen på begynnelsen av 1900-tallet har gått i oppløsning og det er lite igjen av strukturene i treverket. I praksis er det slik at sledene nå holdes sammen av det tykke laget med lakk som Rosenqvist satte inn sledene med på 50-tallet.
Når planene for det nye Vikingtidsmuseet vedtas, er bekymringen for sledene påtrengende. Hvis sledene var skjøre da de ble fraktet fra Historisk museum i 1957, er det ingenting mot hvordan sledene har det nå. Hvordan skal de overleve byggeperioden?
Dokumentasjon: Alle sledene er 3D-skannet av konservator Bjarte Aarseth.På skinner: Sledene flyttes forbi Osebergskipet i 2022 for å sikres under bygingen av nytt museum. Trygt: I dette spesialbyggede sikringsrommet står sledene trygt i byggeperioden.
Strenge sikringstiltak
Det bygges et spesialrom til sledene i det gamle Vikingskipshuset. Det er klimakontrollert, og ligger lengst mulig unna byggegropa. Flyttingen på skinner planlegges over flere år. Under flyttingen i november 2022 overvåkes sledene nøye med grenseverdier for klima, vibrasjoner, fart og andre avvik. Sledene flyttes uhyre langsomt - turen på 70 meter tar hele 7 timer.
Men – også denne etappen går bra og sledene har overlevd nok en stor prøvelse. Nå står sledene og venter på nytt museum. Lagringsplattformen de står på er en stålkonstruksjon fylt med betong som veier hele 16 tonn og hviler på luftputer.
