Osebergskipet ble gravd ut i 1904 utenfor Tønsberg i Vestfold, og er den best bevarte vikinggraven som er funnet i verden. To kvinner ble gravlagt i skipet i 834, og med seg fikk de alt de måtte trenge til reisen og etterlivet.
Blant gjenstandene ble det funnet fire sleder. Tre av dem har så flotte utskjæringer at det er riktigere å kalle dem praktsleder. De er blant de fremste eksemplene vi har på treskjærerkunst fra vikingtiden – og det finnes ingen som ligner, verken i Norge eller andre steder i verden.
Utskjæringer og ornamentikk
Alle tre praktsledene er rikt utsmykket med utskjæringer i vikingtidens karakteristiske dyreornamentikk. Dyr slynger seg ut og inn av hverandre, og selv meiene har intrikate motiver.
Kanskje har det vært en dypere mening med disse utskjæringene, som gav mening for menneskene som levde sammen med sledene på 800-tallet, men som er tapt for oss i dag?
Dyrehoder for beskyttelse?
Alle praktsledene har et stort dyrehode i hvert hjørne. De kan ha vært rent dekorative, men det er også mulig at de hadde en betydning som var større enn utsmykningen alene. Kanskje de skulle beskytte den som reiste i sleden – eller det som ble fraktet – mot farer og krefter utenfra?
Sleder også til sommerbruk
Sledene var ikke bare vakre å se på, slitasje på meiene viser at de har hatt et liv før de ble gravutstyr for de to kvinnene fra Oseberg.
Både en og to hester kunne trekke sledene. Draget ble festet til fronten av sleden med plugger. Og når meiene ble slitt eller ødelagt, så kunne de byttes ut med nye.
Sledene var et effektivt fremkomstmiddel over is og frossen mark vinterstid, men at de også fungerer om sommeren er vanskeligere å se for seg i dag. Men i vikingtiden var landskapet i Norge annerledes. I mer åpent terreng, med fuktige myrer og mer beitemark, var det en funksjonell måte å frakte både mennesker og varer over land - også sommerstid.
Et glimt av tapt fargeprakt
Sledene var statussymboler og har tilhørt samfunnets aller øverste sjikt. Men de var også bruksgjenstander – laget for å vekke oppmerksomhet. I dag fremstår sledene som ensfargede mørkebrune, men opprinnelig var de langt mer fargerike. De var malt i sterke farger og var dekorert med fortinnede prydnagler.
Det må ha vært litt av et syn når de kom farende gjennom snøen mens naglenes sølvfarge glitret i vintersolen!
Knust i tusen biter
Da sledene ble funnet i 1904, var de knust i om lag tusen biter. De ble møysommelig satt sammen igjen, men konserveringsmetodene som var tilgjengelige tidlig på 1900-tallet, har senere vist seg å gjøre treverket svært skjørt.
I dag er praktsledene ekstremt sårbare. Selv små bevegelser eller endringer i temperatur kan føre til skader. Derfor er håndtering, flytting og bevaring av sledene blant de mest krevende oppgavene museet utfører.
