Gjenstandene i Oseberskipet har gitt oss en helt unik innsikt i vikingtidens håndverk og ornamentikk. Den staselige vogna som de to kvinnene som ble begravet i skipet skulle få med seg til etterlivet, står uten sidestykke blant bevarte gjenstander fra norsk vikingtid.
Osebergvognens fantastiske ornamentikk
Osebergvogna er rikt utsmykket, med utskjæringer av gripedyr som biter og holder fast i hverandre, ormer som slynger seg rundt, dyr med menneskelignende ansikter, og mennesker i ulike posisjoner.
«Motivene på vognen er nesten dramatisk fengslende. De er livfulle og kraftige tross den forvissende vrimmel i komposisjonen»
– arkeolog Haakon Shetelig, som var med på utgravingen i 1904
Noen av figurene kan ligne hunder, andre har ansiktstrekk som minner om katter. Det er fugler, hester, ryttere og fletteornamentikk.
På bukkene som bærer vognkassen er det utskårne mannshoder.
Fremsiden av vogna viser en mann som ligger på ryggen og blir angrepet av slanger.
Kanskje er det fortellingen om Gunnar i Ormegården vi ser? Eller Ragnar Lodbrok?
Gunnar og Ragnar i ormegården
Historien om Gunnar Gjukesson er hentet fra eddadiktingens heltekvad om Sigurd Fåvnesbane. Gunnar havnet i ormegården med hendene bundet på ryggen, men klarte å spille på harpen sin med tærne slik at ormene sovnet. Alle unntatt én, som beit Gunnar i hjertet slik at han døde. Det er ingen harpe å se på Osebergvogna.
Det finnes også en annen veldig lik myte om Ragnar Lodbrok som også ble kastet i en ormegrop for å dø. Han hadde ingen harpe med seg, så kanskje er det denne myten kunstneren ville fortelle?
Den eneste av sitt slag
Ingen tilsvarende vogn er kjent fra Skandinavisk vikingtid. Ikke bare fordi den har så rike dekorasjoner, men fordi det er den eneste vogna vi har fra denne epoken.
Allerede før vogna ble lagt ned i skipsgraven, var den gammel. Den er datert til før år 800, mer enn tretti år før vikingbegravelsen fant sted. Trolig har den blitt trukket av to hester, en på hver sin side av vogndragene. Likevel er forskerne uenige i om hvor kjørbar vogna har vært da den var i bruk. I en tid med svært begrenset veinett ville den uansett være et upraktisk fremkomstmiddel. Kanskje har den blitt brukt seremonielt, eller til historiefortelling i gildehallen? Trolig har den spilt en viktig rolle under selve begravelsen.
Vikingtidens teknologi
Vogna vitner også om ingeniørkunst og innovasjon i vikingtiden. Den er rundt to meter lang, og består av løse deler som kan demonteres for transport, som hvis vogna skulle fraktes med skip. I tillegg har tresortene blitt valgt med omhu. For eksempel har hjulene blitt satt sammen helt uten nagler eller spiker; felgene av våt bøk ble satt på eikene av tørr eik, slik at felgen krympet naturlig rundt eikene. Slik låses hjulene i en sterk og fast konstruksjon.
Den både staselige og gåtefulle vogna stilles ut på det nye Vikingtidsmuseet.
