De praktfulle dyrehodestolpene fra Oseberggraven har fascinert forskere og publikum helt siden de ble funnet under utgravingen av Osebergskipet for mer enn 120 år siden.
Skipet ble brukt som gravskip for to kvinner i 834, og de vakkert utskårne dyrehodene hadde en svært sentral plassering i graven. De lå parvis i hver ende av gravkammeret, mens en femte dyrehodestolpe lå ved en slede utenfor kammeret.
En sentral rolle i gravferden
Forskerne mener at hodene var ment å både ses og høres under begravelsen. Hver av dyrehodestolpene har nemlig holdt tau med en rangle av jern i munnen. Stolpene ble sannsynligvis båret høyt under gravritualet. Med skremmende øyne, blottede tenner og klirringen av ranglene skulle de holde onde ånder borte.
Det kan også ha vært meningen å hindre kvinnenes ånder i å slippe ut før de var trygt plassert i gravkammeret.
Dekorert med gripedyr
Dyrehodestolpene ligner rovdyr. De har gapende kjefter, spisse tenner og stirrende øyne. De er også sirlig dekket med små utskårne dyrefigurer som danner et sammenhengende, komplekst og slyngende mønster. Figurene har armer, bein, kropp, hale og hode med store, runde øyne. De kalles gripedyr fordi de holder fast i hverandre eller i sin egen kropp.
Gripedyr var et populært motiv gjennom hele vikingtiden. Vi finner slike figurer på smykker, bruksgjenstander og til og med på selve Osebergskipet. Hvilken betydning gripedyret hadde, vet vi ikke, men det er spennende å spekulere. Kanskje hadde de gripende hendene og føttene en magisk, bindende kraft?
Ingen er like
Selv for en erfaren treskjærer har det vært komplisert og tidkrevende å lage dyrehodestolpene. Først må kunsthåndverkeren velge ut et naturlig krumt og egnet emne fra den nedre delen av stammen på et hardt løvtre. Deretter ble emnet tørket og formet til, før arbeidet med å skjære ut det intrikate mønsteret kunne begynne.
Ingen av dyrehodene er like, og det kan se ut til at de er laget av ulike treskjærere. To av dyrehodestolpene er også dekorert med sølvnagler.
Hva har dyrehodene vært brukt til?
Vi vet ikke sikkert hva de utskårne dyrehodene har vært brukt til. Nederst på dyrehodestolpens hals var det festet et treskaft som var om lag en halv meter langt. Skaftene gjorde at hodene kunne bæres, for eksempel i en religiøs eller rituell prosesjon. De kan også ha vært festet til en vegg, kanskje ved høysetet i hallen – eller brukt til noe helt annet.
At dyrefigurer ble sett på som både vernende og kraftfulle, er det liten tvil om.
Ett hode er ødelagt
Det var svært krevende å restaurere og konservere dyrehodestolpene. Professor Gabriel Gustafson, daværende museumsdirektør og leder for utgravningen av Osebergskipet, vurderte konservering med alunsalt til å være den beste metoden for de mest nedbrutte gjenstandene av tre.
Les også: 50 år i vannbad
Etter at Gustafson hadde behandlet én av dyrehodestolpene ("Det Karolingiske dyrehodet") på denne måten, oppdaget han at alunbehandlingen gjorde detaljene i de fineste utskjæringene mindre tydelige.
Gustafson valgte derfor å legge de resterende dyrehodene i vannbad, og slik utsette konserveringen inntil bedre metoder var utviklet. Dessverre sprang en av tankene med vann lekk under 2. verdenskrig, og stolpen ble fullstendig ødelagt.
Sikkerhetskopier
Heldigvis hadde Gabriel Gustafson vært snartenkt og fått laget opp en sikkerhetskopi av dyrehodestolpen som ble ødelagt, slik at vi vet hvordan den opprinnelig har sett ut.
Kopien ble mesterlig skåret av den unge treskjæreren Jørgen Eriksen fra Dovre. Han ble ansatt direkte under Gabriel Gustafson rett etter utgravningen av Oseberggraven – nettopp for å lage sikkerhetskopier før gjenstandene ble tørket og konservert. Med en enkel kniv lagde Eriksen de vakreste kopiene av Oseberggjenstander.
Idag er de originale fragmentene av den ødelagte "Barokkmesterens andre hode" oppbevart i museets gjenstandsmagasiner.
